En passe kort biografi om Ebenezar von Schmeck og Instituttet.

Etter en nøye gjennomgang av alt tilgjengelig materiale, har Instituttets fremste historiker, Fritz von Schnugen, skrevet en passe kort biografi om Ebenezar von Schmeck, den mystiske forsvinningen, jakten, heksedoktorer, Instituttets opprinnelse, samt små avsporinger om lokal matlaging. Instituttet beklager mangelen på sex-relatert stoff, men kan røpe at von Schnugen ihvertfall var seksuelt aktiv med sin kone i perioden mens han skrev biografien. 

Dette vet vi så langt om Ebenezar von Schmeck: Forsker, oppdagelsesreisende, komponist, bueskytter, forfatter, stuper, korallrev-entusiast og marinebiolog. Født i Vaduz, Lichtenstein i 1922 som sønn av fyrstedømmets kongelige kapellmester Berthold von Schmeck og hans kone, trugemakeren Sylvia (født Laila). Foreldrene oppdaget tidlig hans eksepsjonelle evner, og den unge Ebenezar fikk tildelt offisiell status som vidunderbarn, etter å ha kurert flere tilfeller av ekstrem psoriasis og komponert sin første strykekvartett før han var tre år.

Ebenezars begeistring for kunst og vitenskap førte til en doktorgrad og professorat i marinebiologi ved universitetet i Wien, der han funklet i rollen som akademisk stjerne og storsjarmør. I 1947, på høyden av karrieren, fikk han høre rykte om at den mytiske, muterte flyndrearten Rhombo Talentus var blitt observert i elven Glomma, ved byen Fredrikstad i Norge. Ebenezar pakket niste, koffert og brilleklut, og reiste sporenstreks til Fredrikstad. Dessverre forsvant kofferten med vitenskapelige instrumenter på veien. Antakelig ramlet den av da kjerrehjulet traff en død oter. 

Med kun en kikkert og en gammel flosshat tilgjengelig, feilet Ebenezars forsøk på å bygge et nytt undervanns-observasjonsverktøy. Glommas noe ustabile siktmessige forhold, ga ingen behjelpelig håndsrekning, og han fant kun en forvillet babysel og en sandal. Universitetet hadde derimot ingen tålmodighet for bortforklaringer og snikksnakk, og med deres krav om resultater hengende tungt over skuldrene, begikk han sitt gedigne og skjebnesvangre feiltrinn under et flyndresymposium i Tallin; Ebenezar presenterte skjeggtusten av en lokal fyllik som funn av mutert flyndrehår. Med unntak av forskerne på bakerste benk, ble funnet umiddelbart møtt med akademisk skepsis, og Ebenezar fikk sparken fra professoratet. I tråd med god forskningsetikk, ble han selvfølgelig også utstøtt fra miljøet for fusk og fanteri.

Ydmyket og sår trakk han seg tilbake fra vitenskapen, og levde i eksil på sitt nyervervede landsted i Tæsse. Her oppnådde han en viss personlig suksess med å parre bærsorter, mens han tok et brevkurs i odontologi og skrev sine viktigste litterære verker. "Solarium Rex", samt den tyske bestselgeren "Schweinesund und zurück" ble godt kjent. Samtidig oppdaget han faget musikkterapi, og bedrev utstrakt selvmedisinering ved å komponere en rekke vidunderlige og patriotiske viser dedikert til hans nye hjemby Fredrikstad. 

En solrik dag mens Ebenezar var ute i beddet og gjødslet under en bærbusk, passerte et eksperimentelt indiansk harpe-ensemble forbi huset. Indianerne var i akutt pengekrise da de, tross gode anmeldelser, slet med dårlige besøkstall på Østfoldturneen. I deres nød tryglet de om noen sølvmynter og husly for natten. Ebenezar åpnet sitt hjem, og lot dem spise alt de orket fra hans frodige hage, inkludert hans kjæreste verpehøne Margot Hansen. Som takk for gjestfriheten forærte indianerne ham en båndopptaker. Ifølge legenden skal maskinen ha tilhørt en kjekk, men eksentrisk trollmann fra Chapultepec, og inneha magiske evner ved å få all musikk til å låte som kremet fløyel. 

Ebenezars første innspiling "Kællen jo", ble et tydelig bevis på at legenden var sann. 

I lokalmiljøet begynte det snart å gå gjetord om vellyden som strømmet ut av Ebenezars åpne stuevinduer. Glenn Sneset, kommunens sterke mann og deltids musikkentusiast, fikk nyss om ryktene og tilbød Ebenezar i 1958 plate- og allsangskontrakt. Debutalbumet "De forbausende eventyrene og helt greie oppdagelsene til Ebenezar von Schmeck" var planlagt utgitt i mai 1959. 

Det ble stelt istand til gedigen platelanserings-fest. Kvinneforeningen i Tæsse blandet saft og smørte tradisjonelle snitter, der gulost med grønn drue var tungt representert på fatet. Lefser ble kjevlet på lokalt vis, mens barn heklet bunader og de eldre spikket nye gyngestoler av gammel ved. Spikerindustrien på Tæsse fikk samtidig en etterlengtet oppsving. Mange var glade. 

Planen var at Ebenezar skulle gjøre en grandios entré på festen ved å sprette ut av en diger gryte fondue. Vel ute av gryten, skulle han bryte ut i en koreografert medley av sine beste melodier. Da de innleide trommeslagerne Reinert og Tom, ved avtalt tidspunkt, igangsatte trommevirvel, spratt derimot ingen Ebenezar opp av gryten. Fonduen viste seg å være et gastronomisk mesterverk, men Ebenezar og alle hans låter var sporløst forduftet.

Forsvinningen har siden vært et uløselig mysterium, og gitt opphav til en rekke konspirasjonsteorier og spøkelseshistorier, samt betydelig bygdesnakk i fylla. 

For å motarbeide tilstrømmingen av spåkoner, heksedoktorer, narsissistiske oppdagelsesreisende og annet rusk på jakt etter Ebenezars "gull", etablerte man i 1964 "Institutt for Ebenezarforskning" - også forkortet til "Instituttet" på folkemunne. Med rektor Oberklaus i spissen, satte man seg fore å bli Europas ledestjerne innen moderne vitenskap og filosofi, samt innhente faglige toppressurser innen forskning på forsvunnede komponister/allsanger. 

Selv med statlig støtte, fant de derimot ingenting. Null.

Det skulle gå hele femti år etter forsvinningen, før gjennombruddet var et faktum. I 2007 ble en brun, støvete og oppsmuldret krukke funnet i en hule ved Trøgstad av arbeiderklassebarn som lekte "Boksen går". I tillegg til noen klinkekuler og en føner, viste krukken seg å inneholde et funn av uvurderlig verdi: et eldgammelt opptaksbånd. Etter å ha levert krukken på Instituttet, fikk barna ti kroner hver i finnerlønn, og dro rett til kiosken for å kjøpe smågodt, men i forskningsmiljøet skapte det sensasjonelle funnet sporenstreks en mediastorm og bølger av spekulasjoner. Mange forskere tok i bruk moderne midler som sosiale medier i håp om å bli vurdert til formidlingsprisen.

Ved avspilling av båndet åpenbarte det seg først betydelig mengder slerk, men ved å spole båndet tilbake og stramme det ordentlig hardt, forsvant irriterende ulyder og gynging. Deretter gikk det to måneder og betydelige ressurser på å hente inn eksperter på tydning av hemmelige koder og oldtidsskrifter, før man skjønte at "Oj nellæk" var fullstendig meningsløst, og at man hadde spilt båndet feil vei. Ved å snu båndet, åpenbarte det seg dermed en nærmest himmelsk vaniljepudding av kremlyd og musikalsk skaperkraft. Mange gråt høylytt av glede da tonene av "Kællen jo" danset som fjærlette balletpiker ut av høytalerne. Arkeologene viste umiddelbart at de hadde funnet gull. Ebenezars gull. 

"Kællen jo" ble utgitt av Instituttet i 2008 til ovasjoner og strålende kritikker fra et sulteforet publikum. Allsangen ville ingen ende ta. Alle var glade.

Instituttet gikk deretter inn i en forskningsmessig glansperiode, og kjøpte splitter nye reagensrør. Den vitenskapelige entusiasmen og innsatsen sto til laud, noe Instituttets professor Dr. Bubensteinhausen dokumenterte gjennom sine rapporter til Fredriksstad Blad sommeren og høsten 2010. 

For å få fortgang i jakten på resten av Ebenezars tapte verker, ansatte Instituttet samtidig den verdenskjente forskeren Sofus van Dingelstokk og hans assistent Prebert Prube. Den høyt aktede og nobelnominerte Dr. van Dingelstokk, som har dobbel examen facultatum og bred utdannelse innen humaniora, samt en fortid som etterforsker og løssluppen oppdagelsesreisende, gikk umiddelbart til verks, men fant ingenting. Mange var kritiske, spesielt på Twitter. 

Det var først da assistenten Prebert Prube tilfeldigvis oppdaget et fotografi av Ebenezar von Schmeck, gjemt under cupmester-pokalen til Fredrikstad Fotballklubb fra 1957, at jakten fikk ny schwung. På bildet er Ebenezar i full vigør med ball, iført FFK-drakt med trendy, rød sløyfe. Denne atletiske og motebevisste siden av Ebenezar, har man tidligere ikke vært klar over.

Hendelsene som fulgte i det bløte, men kontante kjølvannet av FFK-funnet, kan ikke avsløres her. Ikke enda. Men det er snakk om enda et funn - på nivå med baltisk romfartshistorie. Et funn som vil få oppfinnelsen av damplokomotivet til å se ut som oppfinnelsen av formloff.

Fortsettelse følger.

Fritz van Schnugen

Historiker, Instituttet