En fredspris i tidsklemme

Instituttet har tilgjengeliggjort denne historien igjen til glede for nye og gamle lesere. Historien ble første gang publisert 07.012.2009.

En fredspris i tidsklemme

Det kom til håndgemeng og furore på Instituttet i dag. Anledningen var tildelingen av Instituttets fredspris 2009, som i år gikk til Dr. Barry Obamilius for hans banebrytende skisser av en mulig tidsmaskin. I juryens begrunnelse het det at man i år tildeler prisen basert på "et sprekt potensiale og en fremtidsvisjon der fremtid og fortid kan forbedres gjennom avstand fra nåtid", noe som umiddelbart satte sinnene i kok hos et akademisk kollegium med sterkt empiriske behov.

"Vi tar ad notam at fremtidshåpets vulgære vesen også har nådd Instituttet", kommenterte professor Spein Spronkade syrlig på sin personlige Twitter minutter etter prisens offentliggjøring. Mange retwitret meldingen videre. Noen skrev sågar "LOL". Saken tok derimot en brå vending da juryen kort etter sendte ut en ny uttalelse: "Grunnet massiv kritikk ser vi oss nødt til å offentliggjøre at Dr. Obamilius faktisk har besøkt oss fra fremtiden og fortalt at han lykkes med tidsmaskinen. Tildelingen av prisen baseres dermed både på et håp om at nåtids-Obamilius lykkes og en visshet om at fremtids-Obamilius lykkes. Jurien ser intet paradoks i å fusjonere visshet og håp."

Etter dette stilnet den nettbaserte kritikken noe - mest fordi det var lunsjtid.

Under lunsjen ble juryen så gjort oppmerksomme på et uggent dilemma; Ettersom man nå rettferdiggjorde pristildelingen med vissheten om at Dr. Obamilius lykkes i fremtiden, burde det være den fremtidige Dr. Obamilius som mottar prisen. Det ville være absurd å gi prisen til en mann for noe hans fremtidige jeg har oppnådd i fremtiden. Utfordringen nå ble hvordan man skulle invitere fremtids-Obamilius for å motta prisen. Her kom juryen dessverre til kort, og så seg nødt til å gamble på at fremtids-Obamilius ville huske tildelingen og komme tilbake i tid for å hente den. Nåtids-Obamilius ble umiddelbart strøket fra pris-seremoniens gjesteliste, og bedt om å holde seg hjemme. Man kunne jo ikke ha noe av at hans nåtidige jeg var tilstede. Dersom Dr. Obamilius skulle fått prisen som sitt nåtidige jeg, ville han jo ikke ha behov for å komme tilbake fra fremtiden for å hente en pris han allerede har. Og dersom han likevel skulle komme tilbake ville det resultere i at han får prisen to ganger. Slik bisarr oppførsel ville juryen ha seg frabedt.

Da dagen for seremonien var kommet, ble Instituttets festsal pyntet med ballonger og fyllt til siste pinnestol. Selv en sykemeldt amunuensis trosset akutt psoriasis for å overvære seansen. Instituttets strykekvartett åpnet med Franz Liszt "Totentanz", noe som viste seg i overkant dramatisk, samt umulig å gjennomføre for kun strykekvartett. 1.fiolinist Mortum Borten avbrøt allerede etter fem takter og klaget på Instituttets dårlige øvingsmuligheter og labre tilskuddsvilje som grunn for at de ikke forutså denne musikalske åpningsfadesen. Juryleder Hege Moni, som satt på første rad og klusset intenst på en lapp, hadde åpenbart planlagt å skrive ferdig åpningstalen under det musikalske nummeret, men ble nå nødt til å begi seg uforberedt opp til podiet.

"Kjære.. forsamling", stotret hun. "Vi er her i dag for å ære Dr. Barry Obamilius og hans fremtidige forskningsarbeid." Tross en høyt utdannet akademisk forsamling kunne man høre spredt buing bakerst i salen. "Vi har nå dessverre den logistiske utfordringen at hverken den nåtidige Obamilius eller fremtids-Obamilius har dukket opp. Dette setter både oss og Dr. Obamilius i såkalt akademisk limbo, ettersom det ikke finnes presedens for abstrakt prisutdeling. Vi må innrømme å være i komplett villrede. Enten har den nåtidige Obamilius blitt så fornermet av å ikke bli invitert til sin fremtidige feiring at hans fremtidige jeg har droppet å komme hit i dag, eller så kan vår tukling med nåtids-Obamilius ha stresset han så meget, at han faktisk ikke har prestert å fremstille en tidsmaskin i fremtiden. Dette er mildt sagt høydramatisk, både for Instituttets legitimitet og prisens prestige."

Dette var sneipen som fikk askebegeret til å flyte over for den Obamilius-kritiske fløyen, og deres åndelige leder professor Spein Spronkade spurtet nå frem mot podiet i det som kunne bære preg av et para-professorisk kupp. "Nå kommer jeg og tar dere!" ropte han med høyfrekvent stemme, og var nesten fremme ved podiet da noen spendte bein på den byksende professor. Dette sendte Spronkade med hodet først inn i strykekvartettens cello, som fortsatt ikke var pakket ned. Spronkades disipler reiste seg i sjokk. "Hva vil du vi skal gjøre, professor? Led oss!" ropte en forvirret amunuensis. Men det var umulig å høre hva Spronkade hadde å si, der han nå sjanglet rundt med hodet inne i en forholdsvis ustemt cello. "Nei, nei! Ikke la dette utarte seg til knuffing og håndgemeng!" ropte Hege Moni fortvilet fra podiet. Hennes appell om fred kom dessverre for sent.

Ivrige jurymedlemmer hadde allerede fanget Spronkade, og holdt han godt fast. Instituttets Obamilius-vennlige celloist så nå sitt snitt til musikalsk oppreisning, hentet frem buen, og strøk i vei på en inspirert solo-tolkning av Sjostakovitsj strykekvartett No.12. Professor Spronkade sprellet vilt for å få hodet ut av celloen, men ingen på Instituttet hadde noen gang hørt en slik vidunderlig og pasjonert tolkning av Sjostakovitsj. Det var åpenbart kombinasjonen av professorens halvskallede hode og skjingrende stemme inne i celloen som ga perfekt akustikk og følelsesladet atmosfærisk tilsnitt. Selv Spronkades støttespillere satte seg fromt ned på sine plasser i stille begeistring. Celloisten skulle akkurat til å angripe stykkets allegro fortissimo med en freidig crescendo da det plutselig lød bakerst i salen "Beklager at jeg er sen!" Det var fremtids-Obamilius som hadde kommet med tidsmaskinen for å hente prisen! "Hysj da!", lød det fra flere i salen. "Hold kjeft og sett deg ned!" Ingen hadde interesse av den slags abstrakte besøk fra fremtiden midt i en uforisk nåtidsopplevelse.

Den forfjamsede Dr. Obamilius snek seg stille og desillusjonert ut, og forsvant like stille som han hadde kommet. Da celloisten til slutt løftet buen fra strengene og salen brøt ut i ekstatiskt applaus, var det ingen som engang bar preg av å huske at en mann fra fremtiden akkurat hadde vært på besøk. Det ble stelt istand stor festivitas med snitter og saft i kantinen til ære for celloisten, og kantinesjef Rigmor Tineklein tinte sågar en kransekake hun hadde i frysen. Det ble en fin dag.

Dr. Bubensteinhausen

En Sprett Eller Et Gyng?

* Instituttet har igjen tilgjengeliggjort denne historien til glede for nye og gamle lesere. Historien ble første gang publisert 07.03.2010 - altså noen dager etter Bjørn Einar Romørens omstritte snikhopp i Holmenkollen, og den påfølgende hoppestormen. 

En Sprett Eller Et Gyng?

Instituttet er nok en gang rammet av skandale. Det som skulle bli en gemyttlig familiedag med offisiell åpning av instituttets nye trivselstrampoline, endte i håndgemeng, virvar, knubbord og knups! Ordet "trampoline" ble opptil flere ganger grovt utnyttet som prefiks.

Instituttet har lagt mye prestisje i trampolinen og viste tydelig ambisjonsnivå ved å engasjere Belgias hotteste arkitekt Sofus Van Bugle. Dette viste seg å være en genistrek; mester-arkitekten overgikk seg selv ved å håndtegne trampolinen på resirkulert bjørkestumpspapir av egen patent - spesialfløyet til Instituttet med et fraktfly av dansk design.

For å unngå at Instituttets nysgjerrige og hoppeglade professorer skulle bruke dyrebar forskningstid på å sniktitte under monteringsprossesen, ble det reist et partytelt over byggeplassen. Dette var dessverre ikke nok til å holde skuelystne unna, så Instituttet så seg til slutt nødt til å iverksette deres aller kraftigste virkemiddel; Facebook-gruppe. Facebook-gruppen "La Bugle bygge i fred" fikk riktignok kun én eneste tilhenger, men signalet til kollegiet var klart og tydelig.

Etter en måneds intenst arbeid, var trampolinen endelig ferdig montert, og man kunne innlede fase to; å utarbeide en strategi for hvordan den offisielle avdukingen burde markedsføres internt på Instituttet. Fire uker senere var strategien endelig klar; man opprettet både Facebook-gruppe og egen Twitter-profil for trampolinen. Mange var imponert, og mente at dette beviste at den omdiskuterte ansettelsen av en sosiale medier-ekspert, var vel anvendte penger.

På Instituttes høyrevridde fløy mente man derimot at intern markedsføring bør holdes til den mer konservative korktavlen i kantina. Det blåste tydelig opp til storm. For å få bukt med misnøyen, ble det i et ekstraordinært styremøte vedtatt at man skulle la en konservativ professor få æren av det første sprettet i trampolinen. Valget falt på professor i etikk, Ernst V. Ragle. Instituttets liberale elite gikk naturligvis amok. "Hvordan våger de å gi han første sprett?" skrev den ellers så sindige professor Slagenstein i en harmdirrende kronikk; "Arkitekt Sofus Van Bugle bør være det åpenbare valg til slik et ærefult oppdrag. Kreative mennesker er da såvisst morgendagens olje, og bør derfor pleies som de gullklumper de er! Skal man virkelig risikere å gjøre seg til uvenn med en designer? Er Instituttet virkelig sitt ansvar bevisst?"  

Instituttet hadde ikke annet valg enn å inngå et kompromiss; tandemhopp.

Oversiktskart over Instituttet (klikk på bildet for å forstørre).

Da den store dagen endelig kom, virket både professor Ragle og Van Bugle sindige, og tilnærmet seg tydeligvis oppgaven med verdighet. Professor Ragle hadde bl.a. investert i ferskt press i kordbuksen. Seansen ble innledet av Instituttets fagott-kvartett, som smakfullt blåste liv i Hector Berlioz luftige "Benvenuto Cellini". Flere ble rørt - selv om 4.fagottisten hadde glemt fagotten på hytta og måtte plystre sin stemme.

Etter det musikalske innslaget, holdt Instituttets rektor en overraskende kort appell, før de utvalgte herrene i koordinert gange kunne sprade frem til trampolinen. Som den gentleman han er, ga Van Bugle professoren et hjelpende puff opp. "Du verden, så myk hoppeduken er" ropte professor Ragle ut til begeistret applaus fra publikum. "27% øst-marokansk silke for maksimal elastisitet", responderte den stolte arkitekten. Dette var tross alt hans fagfelt.

"Ja, skal vi hoppe da?" Professoren begynte å bli ivrig nå.

"Fabelaktig, min gode mann. Vi hopper sammen på 3. Skal vi telle i kor?" Van Bugle var ikke mindre spent. Akkurat i dette skjebnesvangre øyeblikket sveipet et vindkast over Instituttets hage. Vinden tok tak i jakken til Van Bugle - akkurat nok til at han mistet balansen et øyeblikk.

"Hva var det der?" hveste professoren smått febrilsk. "Spratt du?"

"Nei, nei, jeg bare mistet balansen" forsøkte Van Bugle å berolige han med.

Professoren ble ikke beroliget.

"Jeg synes det så ut som om du spratt! Var det en sprett eller en gyng?"

Publikum rundt trampolinen holdt pusten.

"Svar meg da! Sprett eller gyng? Sprett eller gyng?" Professor Ragle var ved randen av sammenbrudd. Van Bugle kikket fortvilet rundt seg. Ute i publikum var Instituttets fraksjoner klare til håndgemeng, og det som måtte komme av småklapsing og ukvemsord.

"Hverken eller! Det var en bøy! Tro meg! Absolutt intet svev! Kun en mikroskopisk bøy i knærne."

Professor Bugle kjøpte ikke forklaringen et sekund;

"Du spratt! Innrømm det! Du snikhoppet!" skrek professoren.

"Nei. Jeg kan bevise det!"

"Hvordan da?"

"Hadde jeg hoppet, ville du kjent det. Bare se nå."

Belgias arkitekt-stolhtet tok sats og jumpet til værs som en nyklekket frosk.

Vakkert var det. Aldri har en sprett rørt så mange.

Men idet han daler ned og lander, åpenbarer det seg noe forferdelig; en overmykhet i trampolineduken. Van Bugle hadde undervurdert den øst-marokanske silkens sprettkraft, og professor Ragle ble sendt diagonalt til himmels med slik kraft, at han svevde over Instituttets rektor og det festkledde publikummet - i retning av koldtbordet, der den for anledningen innleide chef Pierre Lumiere, akkurat hadde temperert en Pâté de Canard en Croûte, og nå snuste på en sleiv med kantarell-fondue. Professor Ragle traff fonduen med full kraft. Da skjedde det utroligste; plasket førte til en sprutfontene av smeltet ost man aldri hadde sett maken til. Sprutfasongen kunne bare bety en ting; Chef Pierre Lumiere hadde på nøyaktig dette tidspunkt oppnådd den perfekte fondue-konsistens!

"Jeg visste det!" ropte Chef Lumiere. "Og jeg som hadde tenkt å koke et minutt til. Bravo! Du reddet fonduen fra overkokingens klamme klør!" Folket stimlet rundt koldtbordet for å få tak i de siste restene av det gastronomiske mesterverket. Det var ingen tvil. Chef Lumiere hadde oppnådd fondue-perfeksjon.

"Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta et prøvehopp for å teste trampolinen før åpningsseremonien?", mumlet Sofus Van Bugle til seg selv, der han sto alene igjen og gynget på duken.

Men ingen andre brydde seg lenger. Man hadde tross alt oppdaget den perfekte koketid for kantarell-fondue. Så ble det servert ripssaft og te før alle gikk hjem. Det ble en fin dag.

Dr. Bubensteinhausen

Under:

Sikkerhetsansvarlig på instituttet, Svein, har illustrert hendelsesforløpet.

Instituttet, 2010