En Sprett Eller Et Gyng?

* Instituttet har igjen tilgjengeliggjort denne historien til glede for nye og gamle lesere. Historien ble første gang publisert 07.03.2010 - altså noen dager etter Bjørn Einar Romørens omstritte snikhopp i Holmenkollen, og den påfølgende hoppestormen. 

En Sprett Eller Et Gyng?

Instituttet er nok en gang rammet av skandale. Det som skulle bli en gemyttlig familiedag med offisiell åpning av instituttets nye trivselstrampoline, endte i håndgemeng, virvar, knubbord og knups! Ordet "trampoline" ble opptil flere ganger grovt utnyttet som prefiks.

Instituttet har lagt mye prestisje i trampolinen og viste tydelig ambisjonsnivå ved å engasjere Belgias hotteste arkitekt Sofus Van Bugle. Dette viste seg å være en genistrek; mester-arkitekten overgikk seg selv ved å håndtegne trampolinen på resirkulert bjørkestumpspapir av egen patent - spesialfløyet til Instituttet med et fraktfly av dansk design.

For å unngå at Instituttets nysgjerrige og hoppeglade professorer skulle bruke dyrebar forskningstid på å sniktitte under monteringsprossesen, ble det reist et partytelt over byggeplassen. Dette var dessverre ikke nok til å holde skuelystne unna, så Instituttet så seg til slutt nødt til å iverksette deres aller kraftigste virkemiddel; Facebook-gruppe. Facebook-gruppen "La Bugle bygge i fred" fikk riktignok kun én eneste tilhenger, men signalet til kollegiet var klart og tydelig.

Etter en måneds intenst arbeid, var trampolinen endelig ferdig montert, og man kunne innlede fase to; å utarbeide en strategi for hvordan den offisielle avdukingen burde markedsføres internt på Instituttet. Fire uker senere var strategien endelig klar; man opprettet både Facebook-gruppe og egen Twitter-profil for trampolinen. Mange var imponert, og mente at dette beviste at den omdiskuterte ansettelsen av en sosiale medier-ekspert, var vel anvendte penger.

På Instituttes høyrevridde fløy mente man derimot at intern markedsføring bør holdes til den mer konservative korktavlen i kantina. Det blåste tydelig opp til storm. For å få bukt med misnøyen, ble det i et ekstraordinært styremøte vedtatt at man skulle la en konservativ professor få æren av det første sprettet i trampolinen. Valget falt på professor i etikk, Ernst V. Ragle. Instituttets liberale elite gikk naturligvis amok. "Hvordan våger de å gi han første sprett?" skrev den ellers så sindige professor Slagenstein i en harmdirrende kronikk; "Arkitekt Sofus Van Bugle bør være det åpenbare valg til slik et ærefult oppdrag. Kreative mennesker er da såvisst morgendagens olje, og bør derfor pleies som de gullklumper de er! Skal man virkelig risikere å gjøre seg til uvenn med en designer? Er Instituttet virkelig sitt ansvar bevisst?"  

Instituttet hadde ikke annet valg enn å inngå et kompromiss; tandemhopp.

Oversiktskart over Instituttet (klikk på bildet for å forstørre).

Da den store dagen endelig kom, virket både professor Ragle og Van Bugle sindige, og tilnærmet seg tydeligvis oppgaven med verdighet. Professor Ragle hadde bl.a. investert i ferskt press i kordbuksen. Seansen ble innledet av Instituttets fagott-kvartett, som smakfullt blåste liv i Hector Berlioz luftige "Benvenuto Cellini". Flere ble rørt - selv om 4.fagottisten hadde glemt fagotten på hytta og måtte plystre sin stemme.

Etter det musikalske innslaget, holdt Instituttets rektor en overraskende kort appell, før de utvalgte herrene i koordinert gange kunne sprade frem til trampolinen. Som den gentleman han er, ga Van Bugle professoren et hjelpende puff opp. "Du verden, så myk hoppeduken er" ropte professor Ragle ut til begeistret applaus fra publikum. "27% øst-marokansk silke for maksimal elastisitet", responderte den stolte arkitekten. Dette var tross alt hans fagfelt.

"Ja, skal vi hoppe da?" Professoren begynte å bli ivrig nå.

"Fabelaktig, min gode mann. Vi hopper sammen på 3. Skal vi telle i kor?" Van Bugle var ikke mindre spent. Akkurat i dette skjebnesvangre øyeblikket sveipet et vindkast over Instituttets hage. Vinden tok tak i jakken til Van Bugle - akkurat nok til at han mistet balansen et øyeblikk.

"Hva var det der?" hveste professoren smått febrilsk. "Spratt du?"

"Nei, nei, jeg bare mistet balansen" forsøkte Van Bugle å berolige han med.

Professoren ble ikke beroliget.

"Jeg synes det så ut som om du spratt! Var det en sprett eller en gyng?"

Publikum rundt trampolinen holdt pusten.

"Svar meg da! Sprett eller gyng? Sprett eller gyng?" Professor Ragle var ved randen av sammenbrudd. Van Bugle kikket fortvilet rundt seg. Ute i publikum var Instituttets fraksjoner klare til håndgemeng, og det som måtte komme av småklapsing og ukvemsord.

"Hverken eller! Det var en bøy! Tro meg! Absolutt intet svev! Kun en mikroskopisk bøy i knærne."

Professor Bugle kjøpte ikke forklaringen et sekund;

"Du spratt! Innrømm det! Du snikhoppet!" skrek professoren.

"Nei. Jeg kan bevise det!"

"Hvordan da?"

"Hadde jeg hoppet, ville du kjent det. Bare se nå."

Belgias arkitekt-stolhtet tok sats og jumpet til værs som en nyklekket frosk.

Vakkert var det. Aldri har en sprett rørt så mange.

Men idet han daler ned og lander, åpenbarer det seg noe forferdelig; en overmykhet i trampolineduken. Van Bugle hadde undervurdert den øst-marokanske silkens sprettkraft, og professor Ragle ble sendt diagonalt til himmels med slik kraft, at han svevde over Instituttets rektor og det festkledde publikummet - i retning av koldtbordet, der den for anledningen innleide chef Pierre Lumiere, akkurat hadde temperert en Pâté de Canard en Croûte, og nå snuste på en sleiv med kantarell-fondue. Professor Ragle traff fonduen med full kraft. Da skjedde det utroligste; plasket førte til en sprutfontene av smeltet ost man aldri hadde sett maken til. Sprutfasongen kunne bare bety en ting; Chef Pierre Lumiere hadde på nøyaktig dette tidspunkt oppnådd den perfekte fondue-konsistens!

"Jeg visste det!" ropte Chef Lumiere. "Og jeg som hadde tenkt å koke et minutt til. Bravo! Du reddet fonduen fra overkokingens klamme klør!" Folket stimlet rundt koldtbordet for å få tak i de siste restene av det gastronomiske mesterverket. Det var ingen tvil. Chef Lumiere hadde oppnådd fondue-perfeksjon.

"Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta et prøvehopp for å teste trampolinen før åpningsseremonien?", mumlet Sofus Van Bugle til seg selv, der han sto alene igjen og gynget på duken.

Men ingen andre brydde seg lenger. Man hadde tross alt oppdaget den perfekte koketid for kantarell-fondue. Så ble det servert ripssaft og te før alle gikk hjem. Det ble en fin dag.

Dr. Bubensteinhausen

Under:

Sikkerhetsansvarlig på instituttet, Svein, har illustrert hendelsesforløpet.

Instituttet, 2010