En fredspris i tidsklemme

Instituttet har tilgjengeliggjort denne historien igjen til glede for nye og gamle lesere. Historien ble første gang publisert 07.012.2009.

En fredspris i tidsklemme

Det kom til håndgemeng og furore på Instituttet i dag. Anledningen var tildelingen av Instituttets fredspris 2009, som i år gikk til Dr. Barry Obamilius for hans banebrytende skisser av en mulig tidsmaskin. I juryens begrunnelse het det at man i år tildeler prisen basert på "et sprekt potensiale og en fremtidsvisjon der fremtid og fortid kan forbedres gjennom avstand fra nåtid", noe som umiddelbart satte sinnene i kok hos et akademisk kollegium med sterkt empiriske behov.

"Vi tar ad notam at fremtidshåpets vulgære vesen også har nådd Instituttet", kommenterte professor Spein Spronkade syrlig på sin personlige Twitter minutter etter prisens offentliggjøring. Mange retwitret meldingen videre. Noen skrev sågar "LOL". Saken tok derimot en brå vending da juryen kort etter sendte ut en ny uttalelse: "Grunnet massiv kritikk ser vi oss nødt til å offentliggjøre at Dr. Obamilius faktisk har besøkt oss fra fremtiden og fortalt at han lykkes med tidsmaskinen. Tildelingen av prisen baseres dermed både på et håp om at nåtids-Obamilius lykkes og en visshet om at fremtids-Obamilius lykkes. Jurien ser intet paradoks i å fusjonere visshet og håp."

Etter dette stilnet den nettbaserte kritikken noe - mest fordi det var lunsjtid.

Under lunsjen ble juryen så gjort oppmerksomme på et uggent dilemma; Ettersom man nå rettferdiggjorde pristildelingen med vissheten om at Dr. Obamilius lykkes i fremtiden, burde det være den fremtidige Dr. Obamilius som mottar prisen. Det ville være absurd å gi prisen til en mann for noe hans fremtidige jeg har oppnådd i fremtiden. Utfordringen nå ble hvordan man skulle invitere fremtids-Obamilius for å motta prisen. Her kom juryen dessverre til kort, og så seg nødt til å gamble på at fremtids-Obamilius ville huske tildelingen og komme tilbake i tid for å hente den. Nåtids-Obamilius ble umiddelbart strøket fra pris-seremoniens gjesteliste, og bedt om å holde seg hjemme. Man kunne jo ikke ha noe av at hans nåtidige jeg var tilstede. Dersom Dr. Obamilius skulle fått prisen som sitt nåtidige jeg, ville han jo ikke ha behov for å komme tilbake fra fremtiden for å hente en pris han allerede har. Og dersom han likevel skulle komme tilbake ville det resultere i at han får prisen to ganger. Slik bisarr oppførsel ville juryen ha seg frabedt.

Da dagen for seremonien var kommet, ble Instituttets festsal pyntet med ballonger og fyllt til siste pinnestol. Selv en sykemeldt amunuensis trosset akutt psoriasis for å overvære seansen. Instituttets strykekvartett åpnet med Franz Liszt "Totentanz", noe som viste seg i overkant dramatisk, samt umulig å gjennomføre for kun strykekvartett. 1.fiolinist Mortum Borten avbrøt allerede etter fem takter og klaget på Instituttets dårlige øvingsmuligheter og labre tilskuddsvilje som grunn for at de ikke forutså denne musikalske åpningsfadesen. Juryleder Hege Moni, som satt på første rad og klusset intenst på en lapp, hadde åpenbart planlagt å skrive ferdig åpningstalen under det musikalske nummeret, men ble nå nødt til å begi seg uforberedt opp til podiet.

"Kjære.. forsamling", stotret hun. "Vi er her i dag for å ære Dr. Barry Obamilius og hans fremtidige forskningsarbeid." Tross en høyt utdannet akademisk forsamling kunne man høre spredt buing bakerst i salen. "Vi har nå dessverre den logistiske utfordringen at hverken den nåtidige Obamilius eller fremtids-Obamilius har dukket opp. Dette setter både oss og Dr. Obamilius i såkalt akademisk limbo, ettersom det ikke finnes presedens for abstrakt prisutdeling. Vi må innrømme å være i komplett villrede. Enten har den nåtidige Obamilius blitt så fornermet av å ikke bli invitert til sin fremtidige feiring at hans fremtidige jeg har droppet å komme hit i dag, eller så kan vår tukling med nåtids-Obamilius ha stresset han så meget, at han faktisk ikke har prestert å fremstille en tidsmaskin i fremtiden. Dette er mildt sagt høydramatisk, både for Instituttets legitimitet og prisens prestige."

Dette var sneipen som fikk askebegeret til å flyte over for den Obamilius-kritiske fløyen, og deres åndelige leder professor Spein Spronkade spurtet nå frem mot podiet i det som kunne bære preg av et para-professorisk kupp. "Nå kommer jeg og tar dere!" ropte han med høyfrekvent stemme, og var nesten fremme ved podiet da noen spendte bein på den byksende professor. Dette sendte Spronkade med hodet først inn i strykekvartettens cello, som fortsatt ikke var pakket ned. Spronkades disipler reiste seg i sjokk. "Hva vil du vi skal gjøre, professor? Led oss!" ropte en forvirret amunuensis. Men det var umulig å høre hva Spronkade hadde å si, der han nå sjanglet rundt med hodet inne i en forholdsvis ustemt cello. "Nei, nei! Ikke la dette utarte seg til knuffing og håndgemeng!" ropte Hege Moni fortvilet fra podiet. Hennes appell om fred kom dessverre for sent.

Ivrige jurymedlemmer hadde allerede fanget Spronkade, og holdt han godt fast. Instituttets Obamilius-vennlige celloist så nå sitt snitt til musikalsk oppreisning, hentet frem buen, og strøk i vei på en inspirert solo-tolkning av Sjostakovitsj strykekvartett No.12. Professor Spronkade sprellet vilt for å få hodet ut av celloen, men ingen på Instituttet hadde noen gang hørt en slik vidunderlig og pasjonert tolkning av Sjostakovitsj. Det var åpenbart kombinasjonen av professorens halvskallede hode og skjingrende stemme inne i celloen som ga perfekt akustikk og følelsesladet atmosfærisk tilsnitt. Selv Spronkades støttespillere satte seg fromt ned på sine plasser i stille begeistring. Celloisten skulle akkurat til å angripe stykkets allegro fortissimo med en freidig crescendo da det plutselig lød bakerst i salen "Beklager at jeg er sen!" Det var fremtids-Obamilius som hadde kommet med tidsmaskinen for å hente prisen! "Hysj da!", lød det fra flere i salen. "Hold kjeft og sett deg ned!" Ingen hadde interesse av den slags abstrakte besøk fra fremtiden midt i en uforisk nåtidsopplevelse.

Den forfjamsede Dr. Obamilius snek seg stille og desillusjonert ut, og forsvant like stille som han hadde kommet. Da celloisten til slutt løftet buen fra strengene og salen brøt ut i ekstatiskt applaus, var det ingen som engang bar preg av å huske at en mann fra fremtiden akkurat hadde vært på besøk. Det ble stelt istand stor festivitas med snitter og saft i kantinen til ære for celloisten, og kantinesjef Rigmor Tineklein tinte sågar en kransekake hun hadde i frysen. Det ble en fin dag.

Dr. Bubensteinhausen